På de fleste av dagens dressurkurs undervises det som regel bare i ferdighetstrening, og det er ikke vanskelig å lære en hund forskjellige øvelser. Men det fører nødvendigvis ikke til en lydig og velfungerende hund til glede og nytte i hverdagen. Derfor er det også viktig med det vi kan kalle «den daglige oppdragelsen».
Nå er det jo slik at folk har oppdratt hunder i årtier uten å kunne teori, så slik sett er det sikkert noen som kan hevde med en viss rett at det er unødvendig å kunne teorien. Det viktigste er så klart å lykkes i praksis. Men å tilegne seg kunnskap kan aldri bli feil, og kunnskap er lett å bære sies det. Og ved å tilegne oss kunnskap om hunden som art, vil vi forstå hunden bedre, og da vi kan gi bedre svar på hvorfor hunder gjør som de gjør. Så derfor, ja takk, begge deler!
Noen myter.
Hvis man sjekker litt rundt på for eksempel facebook kan man lese en del påstander om hunder. For eksempel sies det gjerne at «hunden ønsker å gjøre oss til lags», men er hunden slik? Eller som en påstod: «hunden apporterer for å behage lederen». Ja, det høres jo litt stas ut det, men er det virkelig slik?
Hunden er en egoist.
Hunden er som art veldig sosial, og har gjennom evolusjonen utviklet seg til å kommunisere meget godt med menneske, på måter som ingen annen art kan. Hunder forstår hva vi mener når vi peker, de følger blikket vårt og de senser vår sinnsstemning.
Men, slik jeg ser det, hunden ønsker ikke «å gjøre oss til lags». Tvert imot er hunden en egoist som kun er ute etter å legge forholdene best mulig til rette for seg selv, og den gjør det som lønner seg for den.
Men hva er egentlig egoisme? Definisjonen er slik: «Egoisme er en tenke- og handlemåte som utelukkende tar sikte på å fremme ens eget vel, og som bare tar hensyn til andres vel når det kan tjene egeninteressen». Det motsatte av egoisme er altruisme. Det vil si; «biologisk altruisme er en atferd hvor et individ ofrer seg selv og minsker sin egen overlevelses- og reproduksjonsmulighet, men som øker tilsvarende mulighet hos andre individer av arten». Dette har vært mye diskutert blant fagfolkene, og ifølge darwinismen vil egoisme bli favorisert og selektert, men ikke altruistisk selvoppofrelse for felleskapet.
Vi kan selvsagt finne eksempler på uegoistiske handlinger hos hunden som på kort sikt ikke gavner individet. Dette kan være når tispa viser omsorg for valpene sine, men på lang sikt vil hun naturligvis ha nytte av det. Dette handler om overlevelse, og i hundeflokken tar de ikke hensyn til hverandre. Det er bare å se når vi gir dem mat – alle kjemper for sitt. Det er ikke snakk om dele eller å ta hensyn.
Så i «menneske – hundeflokken» er hunden opptatt av å legge forholdene best mulig til rette for seg selv.
Men vi kan gjennom oppdragelse og ferdighetstrening forme hunden, slik at den lærer at det lønner seg å gjøre det vi vil. Så grunnen til at hunden utfører handlinger som vi har lært dem, for eksempel å apportere, er fordi vi styrer konsekvensene av de samme handlingene.
Flokkdyr.
Hvis vi ser litt på andre arter som for eksempel tiger, så jakter tigeren alene, og klarer å ta byttedyr som er på dens egen størrelse. Utviklingen har ført til at store dyr tar store dyr.
Men en del av hundedyrene som for eksempel ulv og afrikansk villhund, jakter og dreper byttedyr som er vesentlig større enn seg selv. Forutsetningen for dette er en velutviklet flokkatferd som gjør at flere individer samarbeider under jakten. Egenskapene som er nødvendig for et flokkliv – kommunikasjon og samarbeid – er en av de viktigste grunnene til at hunden fungerer så bra sammen med menneske. Og dyr som lever i sosialt avanserte flokker er veldig oppmerksomme på hverandre. Og vi hundeeiere erfarer jo at dette også gjelder hunden i forhold til sin «menneskeflokk». Og som flokkdyr knytter hunden sterke bånd til de den lever sammen med.
Flokken innebærer mange fordeler, som beskyttelse, samarbeid om jakten, og flere til å fostre opp avkommene. Og det er grunnen til at tisper får innbilt svangerskap, og alle får det fordi etter hver løpetid skjer det en endring i tispenes hormoner. Dette er helt naturlig, og naturen har innrettet det slik fordi hvis tispemoren faller fra er det andre tisper som er klare til å overta valpene.
Andre fordeler er at flokkmedlemmene hjelper hverandre ved å ta initiativet til forskjellige aktiviteter som gir positive konsekvenser ikke bare for initiativtakeren, men for hele flokken.
Flokken betyr altså styrke og øker dermed sjansen for at flokkmedlemmene overlever. Og dette er grunnen til at yngre hunder ofte må underkaste seg eldre hunder når vi for eksempel har vært på jakt med den unge, og kommer hjem igjen. Det skal koste å forlate flokken, og det er viktig at valpene lærer å innrette seg i flokkstrukturen. «Soloutspill» av valper tolereres ikke da en valp som tar seg en tur på egenhånd utsetter seg selv for stor fare, og frafall av et flokkmedlem vil svekke flokken.
Alle som har hatt valpekull har hatt gleden og nytten av å observere tispemorens oppdragelse, og hvordan valpene utvikler seg. For eksempel hvordan hun instinktivt benytter myndighet i vaske- og stellesituasjoner, når en valp prøver å få melk utenom spisetider, gaping over hodet, legge i bakken osv. Se bare hvordan tispemoren håndterer en litt frempå valp som ikke tar et skarpt blikk, eller et advarende knurr for et nei når valpen tråkker over en grense. Da kan mor gjøre et kjapt utfall noe som resulterer i at valpen løper hylende bort i et hjørne, og skriker og skriker. Da går moren rolig bort og vasker og steller valpen som straks roer seg. Slik kombinerer moren myndighet med godhet og omsorg, og da oppnår hun respekt.
Legg også merke til hvordan valpene utfordrer hverandre, og instinktivt trenes i ferdigheter, reflekser, fysisk utvikling og språk. Kampen for tilværelsen starter allerede i valpekassa, og valpene lærer tidlig konsekvensene av egen atferd som kan føre til straff og ubehag i fra både mor og søsken. Og dette er en helt naturlig del av livet for en hund.
Men tisper er forskjellige. De fleste er instinktivt gode mødre, og gode oppdragere. Men noen er også alt for ettergivende i forhold til valpene. Det er gjort forsøk med dette hvor man byttet om mødre på kull. Forsøkene viste at valper som ble oppdratt av tisper som ikke satte gode nok grenser fikk senere i livet vanskeligheter med å innrette seg i et flokkliv, og ble vanskeligere å oppdra for nye eiere. Der er derfor også viktig at oppdretter ikke skiller tispa fra valpene for å skåne henne.
Rovdyr.
Vi må huske på at hunden er et rovdyr, og det innebærer at hunden besitter flere egenskaper som vi må ta hensyn til i vår oppdragelse. Men hva er egentlig et rovdyr? Definisjonen er som følger: «Artene er i hovedsak kjøttetende predatorer som primært ernærer seg ved å drepe og ete andre dyr». Dette er jo noe å tenke over i vår omgang og håndtering av hundene våre. Det betyr for eksempel at en hund som er uten styring og kontroll vil kunne jakte, forfølge og drepe et bytte.
Oppdragelse
Selv om det er nøyaktig de samme læringsprinsippene som gjelder for hunden enten det er snakk om den daglige oppdragelsen, eller ren ferdighetstrening, skiller vi gjerne på dette i praksis.
Oppdragelsen må starte med en gang vi får valpen i hus da det er vi som overtar der hvor tispemoren slipper. Da danner vi det første grunnlaget for en god relasjon hund – eier, og skaper trygghet i valpens nye tilværelse ved å lære den grenser i kombinasjon med omsorg.
Ferdighetstrening går ut på å lære hunden øvelser hvor hunden må etterkomme forskjellige kommandoer knyttet til hver enkelt øvelse.
Og slik får vi kontroll over hunden, og dermed et godt hundehold som igjen fører til at vi kan gi hunden stor frihet. Og det er god hundevelferd!
For å få en velfungerende hund er det helt avgjørende at det er vi som er den styrende, og setter tydelige grenser som hunden må forholde seg til. Og det lærer vi altså hunden via både oppdragelse og ferdighetstrening som henger tett sammen, og er nødvendig for et problemfritt hundehold.
Det er vi som skal kontrollere attraktive ressurser, og vi må være konsekvente. Det vil si at vi må sørge for at det som blir sagt blir gjort – hver gang. Slik blir vi forutsigbare, og da det blir enkelt for hunden å forholde seg til oss. Hvis ikke vi tar styringen vil hunden følge sine instinkter og nedarvede egenskaper som rovdyr. Instinkt defineres som «en medfødt programmering til å utføre komplekse atferder uten forutgående læring». Eksempler på dette er jakt og forfølgelse, revirhevding, grave, ule, markering m.m. Og dette kan gi seg utslag i jaging av biler, joggere, og skiløpere. Revirhevding fører til at hunden vil passe på eiendommen, og varsler hver gang noen nærmer seg gjerdet. Og den vinner hver gang fordi «inntrengeren» forsvinner. Og gjentagelser fører til etablering av læring. Husk på at det er læring i alt en hund foretar seg. Ikke bare det vi lærer den.
Med eier i sentrum
Et godt bidrag i oppdragelse av hunden er at vi skal være den som tar initiativet til aktivitet, og vi skal både starte og stoppe aktiviteten. Vi må gjøre noe planlagt i styrt samhandling med hunden slik som jakt, dressur, apport, sporsøk, sykkelturer og snørekjøring. Slik samhandling skaper god binding, og hundens oppmerksomhet rettes mot oss, og ikke alt mulig annet. Vi blir den viktige!
Konklusjon
Hunden besitter mange egenskaper som flokkdyr som vi drar nytte av, men også egenskaper som rovdyr som kan gi oss utfordringer. Det er derfor viktig at vi har styring og kontroll i kombinasjon med godhet og omsorg. Da blir hunden trygg på oss, og vi oppnår et godt hundehold til glede og nytte.
Trond Lereng er FKF-instruktør og leder for FKFs instruktørutvalg.
Note:
Forskere har lenge fundert på når hunden skilte lag med sine ville forfedre og ble tam, og ikke minst hva som forklarer utviklingen fra fryktet rovdyr til menneskets beste venn.
Dagens hunder, i alle former og fasonger, stammer fra de ville ulvene og deler naturlig nok svært mye av den genetiske arvemassen.
Men selv om hunder og ulv er svært like og i nær slekt, er det forskjellene som definerer dem.
Hunden kan kjenne igjen sin eier, tolke eierens tonefall, er nysgjerrige, sosiale og kan omgås mennesker uten frykt. Den har blitt det vi kaller domestisert, mens ulven fortsatt er et vilt rovdyr som skyr mennesker. På forskning.no finner du mange artikler som går inn på dette.
Tekst og foto: Trond Lereng